forskningsmidler
UH-sektoren har vokst seks ganger mer enn instituttene
— Utviklingen er stikk i strid med at verden trenger mer anvendt forskning, mener Lars Holden i Forskningsinstituttenes fellesarena.
Publisert
Det er tid for årsrapporter hos landets forskningsinstitutter. Når landets største forskningskonsern Sintef teller arbeidsstokken ved årets slutt kommer de til hele 2140 ansatte i 2022. Et imponerende antall dyktige fagfolk synes de fleste.
Men når toppledelsen i landets fremste forskningskonsern henter fram rapporten for året 1993, 30 år tilbake, viser den omtrent nøyaktig samme antall medarbeidere.
— Noe skyldes selvfølgelig at vi er blitt mer effektive. Det kan også være at veksten av FoU-innsats i næringslivet mest handler om utvikling, og ikke forskningssamarbeid. Uansett vil vi nok si at tallene gjenspeiler at hele finansieringsmodellen for forskningsinstituttene ikke er godt nok forstått, og har gått baklengs de senere årene, sier strategi- og kommunikasjonsdirektør Vincent Wego Fleischer i Sintef.
UH-sektoren budsjettvinnere
Forskningskonsernets tall over utviklingen i antall medarbeidere bekrefter en utvikling som lederne i de norske forskningsinstituttene blir stadig mer opptatt av.
I 1991 var det 7810 FoU-årsverk i instituttsektoren, mens universiteter og høgskoler hadde 5973.
Nå er tallene mer enn snudd på hodet. I 2021 er UH-sektoren nesten dobbelt så store med 17635 FoU-årsverk, mot 10187 i instituttene. UH-sektoren har vokst med 200 prosent i 30-års perioden, men instituttene har en vekst på 30 prosent.
Styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), Lars Holden mener tallene bekrefter en historisk utvikling.
— De forteller at universitets- og høgskolesektoren har vært budsjettvinnere i Forsknings-Norge i en årrekke, sier Holden.
— Resultatet blir at Norge legger mindre vekt på forskning som tar utgangspunkt i samfunnsutfordringene og mer på den forskerdrevne forskningen, sier Holden.
Overraskende
Selv om utviklingen i antall FoU-årsverk også er påvirket av ulike faktorer slik som fusjoner og innlemmelse av forskningsinstitutter i universiteter og høgskoler, mener Holden tallene viser en feil utvikling.
— Globale utfordringer og målsetninger krever forskning, både langsiktig forskning og forskning rettet mot et kortere tidsperspektiv. Da er det overraskende at man i mindre grad satser på anvendt forskning som retter seg mot nettopp å finne løsninger i dette kortere tidsperspektivet, sier Holden.
Ikke planlagt
Trass i svært ulike veksttall, mener Holden at det ikke har vært en styrt utvikling.
— Paradokset er at denne svært tydelige utviklingen har skjedd uten at det har vært del av noen plan. Jeg tror ikke de enkelte statsrådene som har sittet med ansvaret har sett dette. Statsråd Ola Borten Moe har også uttalt at dette ikke har vært en del av noen plan, sier Holden.
Han påpeker at det heller ikke finnes noen føringer i langtidsplaner eller andre steder, som tilsier at disse to sektorene skulle utviklet seg så ulikt.
— Dersom instituttsektoren mener utviklingen her må snus, hva kan dere gjøre?
— Det er alltid et valg med tanke på hvor veien skal gå videre. Nå har statsråden varslet en gjennomgang av hele forskningssystemet. Samtidig er det slik at alt ikke kan fortsette å vokse. Det krever prioriteringer. I den diskusjonen er det en fordel å vise hvordan forskningssystemet er dreid. Særlig dersom dette ikke har vært planen.
Langsiktig arbeid
Statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel i Kunnskapsdepartementet har veksten i FoU-årsverk på agendaen. Han kjenner til at veksten har vært vesentlig større i universitets- og høgskolesektoren enn i instituttsektoren.
— En viktig grunn er den store økningen i utdanningskapasiteten som også har medført en økning i forskningskapasiteten, gjennom kombinerte undervisnings- og forskningsstillinger, sier Løkensgard Hoel.
Han viser til den kommende stortingsmeldingen om det norske forskningssystemet.
— En nærmere vurdering av hva som er et optimalt forhold mellom de forskningsutførende sektorene er et spørsmål som krever mer langsiktig arbeid. Nettopp derfor vil regjeringen legge fram en stortingsmelding om forskningssystemet i løpet av inneværende stortingsperiode, sier Hoel.
Mindre lystent næringsliv
Instituttsektoren sliter også med å tiltrekke seg næringslivet, der kampen om midlene gjerne reduserer bedriftenes motivasjon til å være med på søknader.
— Det er heller ikke slik at næringslivet blir mer motivert til å samarbeide med forskningsinstituttene. Ordningen Innovasjonsprosjekter for næringslivet (IPN) hadde sist en tilslagsrate på 11 prosent. Det er samme nivå som er problematisert i Fripro-ordningen, sier Carina Hundhammer, daglig leder i forskningsalliansen Norin. Den består av Norsk Institutt for vannforskning (Niva), Norsk institutt for luftforskning (Nilu) og Institutt for energiteknikk (Ife).
Lite F og mest U
Lederne i instituttsektoren er også opptatt av at offisielle statistikker ikke nødvendigvis får fram hva som egentlig er i ferd med å skje i praksis, når næringslivet skal kjøpe forsknings- og utviklingstjenester.
— Indikatorrapporten viser at det blir lite F og mest U når det handler om næringsrettet FoU. Og utviklingsdelen (U) handler langt sjeldnere om de etablerte forskningsmiljøene. Det betyr bare at bedriftene kjøper tjenester fra konsulent- og utviklingsselskaper. For eksempel at programvareselskaper kjøper tjenester hos IT-utviklingsbedrifter, sier Hundhammer.
Men i statistikkene vil bedriftenes bruk av denne typen tjenester havne som utviklingsarbeid og på den måten ende i FoU-statistikken for næringslivet.
— For noen områder som for eksempel IKT, viser tallene at bare 10 prosent av FoU-pengene i næringslivet benyttes til forskning - inkludert samarbeid med instituttsektoren, sier Carina Hundhammer.
Realiteten i hvitøyet
Strategi- og kommunikasjonsdirektør Vincent Fleischer i Sintef tror samfunnet trenger en endring av det norske forskningssystemet, der instituttene har sakket akterut når det gjelder andel av den offentlige forskningsfinansieringen.
— Det er viktig at vi som samfunn tar denne utviklingen inn over oss og ser realiteten i hvitøyet. Det er mulig systemet har vokst og dreid ubevisst. Da er det godt regjeringen har skapt en anledning til å vurdere om denne dreiningen skal fortsette.
— Hva slags virkemidler tenker du på?
— Det handler særlig om virkemidler som fremmer samarbeid mellom forskningsmiljøer og bedrifter eller offentlige virksomheter. Vi trenger ikke en forskningspolitikk som ensidig fremmer forskere som forsker alene og bedrifter som utvikler alene. Vi tror at forskningspolitikken i større grad må fremme forskningssamarbeid, sier Fleischer.
Han mener det er naturgitt at samarbeid ikke er førstevalget for den enkelte.
— Spør du noen om de ønsker offentlig støtte med eller uten krav til samarbeid, vil de fleste svare at penger uten krav er best. Om vi ikke endrer på dette vil vi de neste årene se enda mindre samarbeid om samfunnsutfordringer og teknologiutvikling.
— Samtidig skal det ikke brukes mer penger totalt?
— Nei, og det betyr at vi får en hard prioriteringsdebatt. Da er det viktig at en tilstrekkelig stor andel av statens midler brukes der de gir mest effekt og er mest utløsende på forskningsinvesteringer fra næringslivet. Men det krever litt innsikt fra de folkevalgte å se disse sammenhengene, sier Fleischer.
